Med sosiale medier og en god strategi, er titusenvis av relevante mennesker kun et par tastetrykk unna, og det døgnet rundt, helt uten redaksjonelle mellomledd.

Det er en mulighet – og et stort privilegium – som flere toppledere bør ta på alvor. Ledere er ofte interessante av en grunn. I tillegg til å ha innflytelse over ansatte og i virksomheten, har ledere bred erfaring, god innsikt i fagfeltet de jobber med og gode historier på lur. Dette kan enkelt overføres til suksesskriterier for å lykkes i sosiale medier.

Kanaler for mer enn selfies og kaffekopper

‍Ønsker man å påvirke den politiske dagsorden, er lederprofilering i digitale kanaler et nyttig verktøy på veien. Her får man en ny kanal for å fremme sine interesser, kommunisere med både samarbeidspartnere og meningsmotstandere og nå ut til nye målgrupper. Engasjerte og aktive toppledere i sosiale medier kan komme i åpen dialog med folk man vanligvis ikke får sitte ovenfor, og slik kan nettverk og interessentlister utvides.

Sammenlignet med bedriftsprofiler kan personlige lederprofiler i sosiale medier tillate seg å veksle mellom å kommunisere – og treffe – både bredt og smalt. Kanalen kan brukes til både å fortelle gode historier og håndtere alvorlige kriser. Den ene dagen kan lederen vise frem hverdagen og det indre livet i organisasjonen, og den andre kommentere utvikling, trender og makroperspektiver fra toppen.

En god strategi kan med andre ord bære frukter langt utover et par likes. Det er derfor oppsiktsvekkende at det ikke er flere norske toppledere som i dag bruker sosiale medier aktivt som en del av arbeidsplassens øvrige strategiske og politiske posisjoneringsarbeid. Ser vi til våre naboland er aktiviteten langt mer etablert og hyppig.

Krever ekte handling og engasjement

Samtidig må strategien være gjennomtenkt. Ikke kun fra topplederen, men fra hele virksomheten. Det kan være lett å falle for fristelsen å snakke høyt om fine temaer som FNs bærekraftsmål, likestilling eller mangfold, uten at dette følges opp av handling i praksis. Det kan fort straffe seg.

Vi har alle sett kommentarene som hagler inn:

“Hvorfor poster du INGENTING om grusomhetene i Gaza?”

“Du skriver ett innlegg om Pride, men hva gjør dere egentlig for å støtte LGBTQI+-miljøet?”

“Bærekraft, bærekraft, bærekraft. Bla, bla, bla. Stopp med grønnvaskingen, og la oss se noe ekte handling!”

Til tross for at LinkedIn, toppledernes foretrukne kanal, er kjent for å ha et bedre debattklima og færre nettroll enn andre sosiale medier, er ikke publikum mindre kravstore til autentisitet og oppriktighet. Skal topplederen være engasjert i politiske problemstillinger, er engasjementet alltid nødt til å være genuint. Om ikke planen er god nok, er det en risiko for at lederens aktivitet gjør mer skade enn nytte.‍

Den usynlige sjefen havner bakpå

‍Topplederaktivisme kan beskrives som de gangene når en eller flere ledere uttaler seg om politikk eller samfunnsspørsmål som ikke nødvendigvis er knyttet direkte til virksomheten. Det er i disse spørsmålene den potensielle oppsiden ved å være en synlig leder kan være aller størst. Ved å delta i samfunnsdebatten utover organisasjonens naturlige bunnlinje, viser toppledere at de bruker sin makt, posisjon og innflytelse til å drive forandring rundt noe som er større enn en selv.  

Dette har flere toppledere allerede funnet ut av. Elisabeth Grieg, leder i Grieg-gruppen, har lenge vært en tydelig stemme i likestillingsdebatten, tidligere administrerende direktør i Jernia, Espen Karlsen, har i lang tid snakket om bærekraft og sirkulærøkonomi og administrerende direktør i Sparebanken Vest, Jan Erik Kjerpseseth, bruker egen podkast og over 25 000 følgere på LinkedIn-profilen sin, til å snakke om blant annet fremtidens ledelse og bærekraftig finans. Kristina Bolstad Picard, tidligere kommunikasjonssjef i Bane Nor, var også en av flere næringslivstopper som skapte voldsomt engasjement i fjor med #ikkekontroversielt-kampanjen, som kritiserte norsk næringsliv for manglende engasjement i Israel-Hamas-krigen. Feeden har uten tvil plass til flere som dette.

Det kan være øvelse å finne balansen mellom topplederaktivismen som splitter og den som samler. Men har man råd til å la være? Unge arbeidstakere har stadig høyere forventinger til lederne sine som rollemodeller. Krig, finansiell ustabilitet og nye arbeidsformer presser topplederrollen i retning av å ta standpunkt i politiske saker.

Må alle ledere være aktivister?

Dagens “aktivisme” i sosiale medier har mange ulike former og tilnærminger. Det samme gjelder ulike måter toppledere kan oppnå suksess i sosiale medier. Fellesnevneren for de som lykkes er at de har funnet riktige kanaler og formater som representerer både lederens og virksomhetens profil, og bruker disse til å lage ekte og godt innhold. For de som tør å satse, har sosiale medier gått fra å være en hyggelig bonus til å bli nødvendig og forretningskritisk.

Til alle toppledere der ute som enda ikke har kommet i gang: Jeg ville vært mer bekymret over å være usynlig.

‍

Kronikken ble først publisert i KOM24.

‍